Rivertonprisen 2022

Begrunnelse for pristildelingen

Riverton-prisen for 2022 går til det som helt klart er en kriminalroman med mord, etterforskning og oppklaring som sentrale elementer. Men vi kan også snakke om en psykologisk spenningsroman der en forkvaklet person søker hevn for noe langt tilbake i tid og som alle andre har lagt bak seg, slik at politiet i søken etter motiver og gjerningspersoner leter på helt feil steder. Det er også en roman om en tilsynelatende vellykket familie av det moderne slaget, med høy utdannelse, gode jobber, og både ditt og mitt og vårt barn. Og, selvsagt, også med hemmeligheter og farligheter som ikke er en del av fortellingen slik vi først får den fortalt. Akkurat dette er viktig – romanen tar både direkte og indirekte opp spørsmål om hvem som skaper og kontrollerer narrative fremstillinger. Løgn, forstillelse, bedrag, anklager og hevn, fortidshistorier i flere versjoner, ungdommer i utsatte situasjoner, et barn som man har gjort fortred, og barn som ser og opplever det ingen unner dem, alt dette kjemper om plassen i den fremstilling av virkeligheten en rekke personer i teksten gir oss adgang til.

Alt dette i en kriminalroman? Ja visst, og det er bare så vidt vi har begynt. Torkil Damhaugs Hund uten grav er utvilsomt en kriminalroman med store deler av romanen viet til nettopp mordetterforskning, både av politiet og av eks-advokaten Fred Rivers som har sonet en lang dom for drap. Her er til og med plass for konflikter og maktkamp innad i politiet og uskyldige mistenkte. Det hele starter med en anklage om overgrep som utnyttes for mer enn det er verdt av Gina Witt som har eget TV-program. Anklagen kommer fra bestevenninnen til Silje, datter til Fred Rivers, mens Gina er søster til Siljes mor og altså tanten hennes. Første del av romanens tre deler heter «Gutten uten ansikt» – nesten en liten hilsen til så vel Stein Riverton som Henning Mankell for avanserte krimlesere, før hele saken med overgrepet ender på en grusom måte.

Alt dette er et slags forspill eller et bakteppe for det som skal skje senere, men det har stor egenverdi gjennom beskrivelsene av Meetoo-anklager, hatmeldinger i lukkede nettgrupper, et fryktelig selvmord, og hunden Kinga som på mystisk vis blir borte. Akkurat hunden som blir vekk peker fremover, mot bokens del II som er kalt «Rittet over Bodensjøen» og starter med at Gina Witt er blitt funnet drept i familien Marcussens hjem der hun vel egentlig ikke hadde noe å gjøre. Svogeren, kirurgen Sten Marcussen, er også der, slik seksåringen Leon, halvbror til Silje, er. Både leserne og de som arbeider for å løse mordsaken tar det for gitt at løsningen må ligge i historien om Ginas aktivitet som feminist og kjendis, sterkt hatet av mange, ikke minst i nettfora. Men i gode romaner er ingenting helt som de ser ut til å være.

Resten av romanen, fram til den korte epilogen som er kalt «Landet som icke är», kan enkelt sagt sies å handle om å finne den skyldige. Men det er alt annet enn enkelt, hverken å finne morderen, der vi dras inn i den tette, intense, utrolig omskiftelige og elegant håndterte fortellingen som følger. Den er i hovedsak en vanlig fortelling i tredje person, med fokus som skifter fra person til person slik at vi følger Fred Rivers i noen avsnitt, Silje i andre, politikvinnen Nina Jebsen i andre, om vi da ikke er i familieselskap hos familien Marcussen eller på gutterommet hos Ruben, nabogutten som Leon av og til er sammen med. Vi følger på denne måten en rekke personer som alle har sine særtrekk og er tegnet med psykologisk klarsyn. Alt dette er vel og bra, men ikke alt, men her er også fra tidlig av en jeg-fortelling som gjennom kortere og lengre avsnitt utgjør en vesentlig del av den omfangsrike teksten. Jeg-fortellingen er en del av mystifikasjonen, og samme hvor nøye man leser er det vanskelig å få tak i eller finne ut hvem denne jeg-personen er, selv om vi vet skremmende mye om hva vedkommende tenker og gjør.

Ulike fortellinger konkurrerer i denne kriminalromanen som i kraft av personskildringer, skiftende miljøbeskrivelser, intrikate og troverdige konflikter, og en mesterlig håndtering av alle skiftende fortellemåter, utvilsomt også kan kalles en samtidsroman av uvanlig litterær kvalitet. Det er også en roman som skriver selve fremstillingens problemer inn i teksten og åpent eller skjult drøfter dem – for eksempel ved å gjenfortelle legenden om «Rittet over Bodensjøen» eller ved å undersøke den overleverte familiehistorien om da storesøster reddet Gina fra å drukne. Sånn sett er det også en litterær roman, både ved å benytte det som i litteraturvitenskapen heter «unnatural narration», og ved at Edit Södergrans «Landet som icke är» klinger mot oss flere steder – linjer som alltid har vært med en ødelagt og psykopatisk drapsmann som husker versene som vuggesang, men til slutt skjønner at diktet egentlig handler om den lange søvnen.

Jeg hadde håpet at det skulle være mulig, i alle fall innenfor min tid i juryen for Riverton-prisen, å unngå å gi prisen til samme forfatter for tredje gang. Hund uten grav gjorde et hvert slikt håp til skamme.