Er gullalderen i norsk krim over? spør Hans H. Skei – litteraturprofessor, tidligere president i Rivertonklubben og leder i juryen for Rivertonprisen – i denne oversikten som ble presentert på Krimfestivalen i Oslo.
Av Hans H. Skei
I årene fra 2009 til og med 2016 har det i snitt kommet ut 44 nye krimbøker per år; med 2014 som toppåret med 52 utgivelser. I 2016 fikk juryen ikke flere enn 37 kriminalbøker i hende; det er nok utgitt bøker som vi ikke kjenner til, men mange er det ikke. Av de 37 bøkene er 29 skrevet av mannlige forfattere, 8 av kvinner. Ni av bøkene var skrevet av debutanter, hvorav de fleste hadde flere bøker i andre sjangrer bak seg. I 22 av bøkene opptrer velkjente etterforskere, om de nå er politietterforskere, advokater, privatdetektiver, journalister, eller helt ufrivillig blir dratt inn i skumle og mørke saker. Grovt regnet kan vi si at 20 av bøkene er politiromaner, og flertallet av disse er som vanlig i norske krimromaner bygd opp rundt en eller to etterforskere, uten å ta hele kammeret eller en større gruppe etterforskere i bruk. Noen av dem går som kjent egne veier, med de problemer og traumer det medfører både for vår helt og etaten vedkommende er knyttet til.
Det er fremdeles flere bøker som kobler nåtidshendelser til noe som skjedde under andre verdenskrig, og i en enkelt bok er handlingen lagt til denne perioden, mens den egentlige historiske krim i hovedsak er fraværende. En seks-sju thrillere, flere med internasjonalt bakteppe, flyktningproblem, svart arbeid og grov utnyttelse, fikk vi også. Flere av disse er svært dyktig utført. En gåtekrim, en puslespillkrim, og en røverroman eller to kan vi også legge til bildet av norsk krim i 2016, der et par romaner må sies å undersøke menneskesinnet på dypere vis enn via enkle spørsmål om hvem som gjorde hva, og heller jakter på motiver og beveggrunner i psykologiske romaner.
Internasjonale thrillere og et par andre bøker har handlingen lagt utenfor Norges grenser, men ellers er åstedene, gjerningsstedene, miljøet for etterforskning og mystifikasjon, svært stabilt i norsk krim. Regionaliseringen det av og til er snakk om – det vil si at norsk krim etter hvert er blitt landsdekkende – gjelder i liten grad både i 2016 og de 6-7 foregående årene. Det var en tid hvor Kripos-etterforskere ble sendt ut for å assistere den lokale lensmannen, og slik kunne mordgåter legges hvor som helst. Vi har fått krim fra Svalbard, og for et tiår siden kom Tromsø endelig på krimkartet. Så har Lofoten lånt sine voldsomme kulisser til noen krimbøker, slik deler av Vestlandet og trønderske landskap utenfor Trondheim i en tid gjorde. Men alt ser ut til å avhenge av forfatterens bakgrunn – oppvekst, bakgrunn, tilhørighet og om disse faktorene er så sterke at krimmen flyttes ut av det bymiljøet moderne handlingsdrevet krim synes å kreve. Drammen har dukket opp som en sentral by i norsk krim, slik bygdene rundt også gjør, mens Bergen og Trondheim har sine forfattere og bøker, også om et generasjonsskifte kan synes å være på gang flere steder. Helt enkelt: bra spredning, sterkt varierende, men alltid med Oslo og det sentrale østlandsområdet som dominerende åsted.
37 bøker, men mer enn nok å lese. La meg likevel føye til at ikke flere enn fire bøker er på over 500 sider, og at flere av dem ikke byr på altfor stor tankevirksomhet og er lette å lese. Jeg har denne gang også sett på titlene, og tenkt meg at noe slagkraftig, gjerne med bokstavrim av typen «Död bland de döda», måtte være fristende. Men for 23 av 37 bøker består tittelen av ett ord, riktignok ofte et sammensatt substantiv; stort sett uten å skilte med død og mørke og ugjerninger via tittelen. Ordet «død» i en eller annen sammenheng finnes i fem titler, mord bare i én og blod er like sjeldent, så selv om både demon og djevel og bøddel forekommer i titlene, veies det opp av at paradis forekommer i to titler.
24 av 37 bøker er gitt ut på de fire forlagene som gir ut mest krim – Gyldendal (inkl. Kolon) med 8 bøker, Aschehoug med 7, Cappelen Damm med 5, og Vigmostad & Bjørke med 4. Kagge og Juritzen har begge tre utgivelser; mens 7 bøker kom på fem mindre forlag.
Jeg skal straks offentliggjøre de fem bøkene som er nominert til årets Rivertonpris – den gylne revolver. Men la jeg føye til noen betraktninger om de utfordringer det er å sette opp en slik liste – for det er noe helt annet enn å finne fram til selve prisvinnerboka. 28 av bøkene i 2016 er skrevet av svært rutinerte og erfarne forfattere; noen med så mange som tjue bøker bak seg gjennom så mye som 40 år. Det er ikke uventet at det blant disse 28 bøkene befinner seg noen av årets beste, men de behøver ikke å være blant de beste i rekken av bøker disse forfatterne har skrevet. Her har juryen selvsagt måttet vurdere alle bøker ene og alene i forhold til det som er kommet ut i i 2016 og ikke om en forfatter har skrevet bedre før. Slik 2016 som krimår ser ut, måtte det bli mange kjente navn på vår short list.
Juryen har bestått av forfatteren Trude Teige, litteraturviter og kritiker Ola Hegdal, og meg selv.
Her er de nominerte:
Torkil Damhaug, En femte årstid
En psykologisk spenningsroman, en bok med nerve og driv der fire ungdommer ikke forstår hvilke krefter de utløser gjennom sine handlinger, og får svare for det. Like mye som handlingene som beskrives, bidrar struktur og fortellemåte til mystifikasjon og en spenning som sitter i etter at boka er lest ferdig.
Unni Lindell, Jeg vet hvor du bor
Etter ti bøker med politimannen Cato Isaksen er det hans kollega Marianne Dahle som har fått hovedrollen i denne boken. Hennes dystre forhistorie er medvirkende til at dette er en mørk fortelling. Lindell er på sitt beste når hun skildrer hverdagsmennesker som faller utenfor. Her er det mange slike skjebner som blir flettet inn i hverandre og driver handlingen fremover – og til slutt faller sammen når alt skal oppklares.
Chris Tvedt, Den som forvolder en annens død
En satandyrkende rockemusiker er tiltalt for drap på sin litterære mentor, og Mikael Brenne tar saken. Tvedt utvikler behendig det moralske dilemma om hvordan du som advokat kan forsvare en mann som strengt tatt ikke burde være på frifot. Handlingen topper seg i et utmerket rettssalsdrama, før etterspillet, og den blodige konklusjonen. Stilistisk er det Tvedt på sitt beste, en fin veksling mellom letthet og alvor.
Karin Fossum, Hviskeren
Der andre krimromaner er handlingsdrevet og fulle av groteske detaljer, går Fossum motsatt vei. Hun vender blikket innover i menneskesinnet, dykker inn bak fasadene, skriver om fremmedgjøring og tar utgangspunkt i menneskers behov for å bli sett og verdsatt. Det fryktelige, som vi ikke vet hva er, ligger og dirrer i teksten fram mot avsløringen. På mesterlig – og kjent vis – formidler hun den tragedien drap er for alle involverte.
Bjørn Olav Nordahl, Dødvinkel
Den tredje romanen om Bjørnar Nergård og Magdalena Mellomstrand, gravejournalister i finansavisen med det noe illevarslende navnet DØ. Dødvinkel er en hyllest til den klassiske gravejournalistikken, med brodd mot menneskesmuglere og finansakrobater, en meget internasjonal thriller med solid lokal forankring i Drammen og Strømsgodset.