Krim er nåtidens heimstadsdiktning, skriver litteraturanmelder og rivertonmedlem Finn Stenstad i denne artikkelen i Tønsbergs Blad:
Av Finn Stenstad
Da legendariske Francis Bull i sin tid oppsummerte hovedtendensene i norsk litteratur for perioden 1905-40, trakk han fram den flom av forfattere som hadde debutert og markert seg ved siden av de aller største litterære navnen fra denne perioden. Han brukte betegnelsen hjemstavnsdiktere, eller heimstadsdiktere, om dem. ”De kartla Norge litterært”, var ordene han brukte.
Med den stabelen av kriminalromaner som ruver på skrivebordet, er det nærliggende å gjenta Francis Bulls kloke ord. Ser man på den imponerende listen over norske samtidskrimforfattere som nettopp har deltatt på den store krimfestivalen i hovedstaden, synes det som om nesten hver kommune i Norge har fått sin krimforfatter. I alle fall der hvor det er et politikammer eller lensmannskontor – så lenge det varer.
Ta nå bare Vestfold. Larvik har blitt Jørn Lier Horsts kriminalistiske revir. Leserne kan bruke de fleste av hans William Wisting-bøker som kart og veivisere i byen og dens nærområder. I samme geografi beveger Frode Eie Larsen seg med sin serie om Eddi Stubb. Det samme gjør Myriam H. Bjerkli som debuterer med krimroman fra noe av de samme lokalitetene.
Tønsberg er blitt rammeverket for Jan Mehlums omfangsrike krimserie med Svend Foyn – samme nedslag har Tom Kristensen med flere av sine thrillere. Og ikke å forglemme Lene Lauritzen Kjølner som forsyner seg grovt av Nøtterøy- og Tønsberg-miljøet. Går vi over kommunegrensene til Horten, har den etter hvert så dyktige Jørgen Brekke gjort visitter til byen og omegnen, selv om hans hovedperson for det meste beveger seg i trønderhovedstaden Trondheim, der ikke minst Fredrik Skagens kriminalromaner også hører hjemme. I det historiske Horten har også Kurt Aust tilhold med bøkene om Thomas av Boueberge og Petter Hortten.
Drammen og Lier er Karin Fossums litterære hjemmebane med kanskje det ypperste i norsk krimlitteratur i skildringen av Konrad Sejer ved drammenspolitiet. Hamar er Knut Faldbakkens tumleplass for sin helt, Jonfinn Walmann. I Lofoten herjer Frode Granhus med sine Rino Carlsen-romaner. Og i Finnmark skapte Jørgen Gunnerud sine fiksjonsrammer.
Og selvsagt Gunnar Staalesen. Hans Varg Veumbøker har en så markant og troverdig bergenskoloritt at man arrangerer rundturer i byen, basert på Staalesens gjennomrealistiske fiksjon. Men selvsagt er det Oslo som danner kulisser for hovedtyngden av norsk eldre og nyere kriminallitteratur. Fra klassiske Knut Gribb til Jo Nesbø , Anne Holt, Hanne Kristin Rohde og Hans Olav Lahlum, for bare å nevne noen. Alle sentralskikkelsene de har skapt, har tilhold i Oslos politietat.
Merkelappen heimstadsdiktning har tidvis vært en lett nedsettende betegnelse. Men mange av denne type bøker har vært og er en del av den mest populære norske bokstammen. Akkurat som kriminallitteraturen. Den er fremdeles ikke stueren for noen. Men som den beste av den klassiske heimstadsdiktningen, er den populær, og spesielt for den lokale leser, gir den en ekstra lesebonus.