Hvert år presenterer Rivertonklubbens juryleder og tidligere president, litteraturprofessor Hans H. Skei, en oversikt over fjorårets kriminallitterær utgivelser. Her er hans gjennomgang over 2017:
Av Hans H. Skei
Norsk kriminallitteratur i 2017 – en oversikt og noen tanker i det som ser ut som en nedgangstid, men neppe er det
I fjor antydet jeg så vidt at vi så visse signaler om tilbakegang i norsk krim. Det kom langt færre bøker enn i foregående år, og juryen var langt fra å være begeistret for svært mange av bøkene. Selvfølgelig kom ut gode bøker, slik det gjør hvert eneste år som et resultat av at vi har mange svært dyktige forfattere som har valgt denne sjangeren. For eksempel kan vi fremheve prisvinnerbøkene fra de tre siste årene som krimbøker av usedvanlig kvalitet – velskrevne, spennende, seriøse og medrivende. Men det er også slik med denne sjangeren at bare et fåtall bøker blir husket over tid; det ligger så å si i sakens eller sjangerens natur. I Rivertonklubben prøver vi å gjøre litt mens krimbøkene strømmer på, blant annet ved å gi ekstra oppmerksomhet til de fem bøkene vi nominerer til prisen, og enda mer til prisboka. Det er mulig vi i klubben burde gå videre fra mine enkle oversikter til noe mer omfattende som gjorde at vår egen krimlitteratur så å si ble registrert – før den ble overgitt til glemselen. Det jeg sier i det følgende er et minimalt bidrag til noen enkle karakteristikker av krimåret 2017.
I alle år forsøker jeg å omtale et års bøker uten å nevne navn eller titler og heller ikke snakker for mye om hvorvidt de lever opp til de strenge kravene jeg stiller til krimlitteraturen. Slik jeg legger det opp, vil både antall utgivelser, sjangervalg, hovedfigurer, typer intriger eller mystifikasjon, etterforskningens plass o.l. kunne sammenlignes fra år til år. Aller enklest er det å telle utgivelser, og det er akkurat der jeg helt sikkert kan bruke benevnelsen «nedgangstid» om de siste årene, for bøkene er blitt færre og færre. Det kan være av det gode om vi tenker oss at gjennomsnittlig kvalitet går ned jo flere bøker som skrives, men kanskje er reduksjonen i antall bøker et resultat av endringer vi ennå ikke vet hva er, samtidig som det ikke er noen grunn til å tro at denne reduksjonen i antall titler vil fortsette. Til det finnes det altfor mange dyktige krimforfattere som ikke var ute med bøker i 2017. Tallene: I 2014 kom det 52 krimbøker til Rivertonklubbens jury; i 2015 49, i 2016 kom det 37. I fjor, altså i 2017, kom det 32 bøker til juryen.
Min liste inneholder 33 titler, men den ene kom nok til meg privat og ikke som jurymedlem, mens i alle fall én bok skulle ha kommet til oss, men gjorde det ikke. Så la oss summere og si at det kom ut 33 nye norske krimbøker i 2017 – det laveste tallet på 10 år, men flere enn noe år på1990-tallet. Nedgangen fra toppåret er 40%, men jeg ser ingen krisetilstander og kan ikke se for meg at det vil komme færre bøker i år eller neste år.
Hvis jeg derimot trodde at nedgangen i antall krimbøker gjennom noen år nå var en trend som kom til å fortsette, burde jeg spekulere litt over årsakene til at det gis ut færre krimbøker enn for noen år siden. Men siden jeg tror det er nokså tilfeldig og ikke en utvikling som vil forsterke seg, skal jeg la være å reflektere særlig mye over noe jeg tror er litt tilfeldig. Så skjer det endringer både i forlagsstrukturen med redaktører og forfattere på vandring, og det får sikkert en viss betydning også for krimlitteraturen, men neppe avgjørende. Kulturrådet nuller muligens mer krim enn før, og småforlag og enkeltpersoner som gir ut en bok eller to bidrar sjelden med mer enn et titalls bøker. Jeg trekker ingen konklusjoner før om noen år, men blir overhodet ikke forbauset om vi igjen når 50 utgivelser i året, men vil bli overrasket om det kommer særlig flere. Det er bare fire forlag som gir ut mer enn to krimbøker i 2017, og disse fire må nesten doble utgivelsene samtidig som vi får flere småforlag med enkeltutgivelser, men det tallet har også vært ganske stabilt. Og det blir vel ikke særlig mer krim om nye forlag etableres eller om forfattere skifter forlag?
33 bøker. Med den ekstra boka vi aldri fikk, var fem av bøkene skrevet av kvinner – en prosentandel på 15, mens snittet for de ti siste årene er ca. 20%. Det var seks debutanter i 2017, uten at det så langt er mulig å se eller si noe om talentet og hva de kan bli til. Bare fem tidligere prisvinnere var ute med bok – enkelte år har tallet vært mer enn dobbelt så høyt. Et par bøker er kommet ut på egne forlag, og noen få er utgitt på forlag som tar betalt for å gjøre jobben – såkalt «vanity press». Her tror jeg det også er gitt ut bøker som ikke har nådd fram til oss, men det er nok snakk om svært få. Alt i alt er tretten forlag med, men sju av disse ga bare ut én bok. Står vi tilbake med seks forlag som står for 26 av de 33 utgivelsene. Det er viktig å huske på at det i all hovedsak er store og seriøse forlag som gir ut norsk krim, og som via sitt redaksjonelle arbeid sørger for at bøkene får den kvalitetssikring som skal til og den bearbeiding som ofte trengs før de kommer til leserne. Aschehoug forlag ga ut flest krimbøker med 7 i 2017, tett fulgt av Cappelen Damm med 6, Vigmostad og Bjørke med 5 og Gyldendal med 4. Men som det vil fremgå av listen over nominerte som vi kommer til om ikke så lenge, inneholder den to bøker som er de eneste utgitt på de forlagene det gjelder.
Det overrasker stadig i hvor sterk grad andre verdenskrig bidrar med uoppklarte hendelser med konsekvenser mange tiår etterpå, og slik har gitt oss noen svært gode krimbøker de siste årene. Men vi har også hatt flere bøker som foregår innenfor krigsårene, med konfrontasjoner og spenning på alle nivåer, også om etterforskning ikke står i sentrum. Vi kan selvfølgelig kalle dette for historisk krim, mens egentlige historisk krim fra langt tilbake i tid bare unntaksvis har mer enn én utøver. Vi har som vanlig også noen få internasjonale thrillere som både er spennende og ganske voldsomme i effektbruken, mens det er adskillig vondere og kanskje også et større alvor i noen bøker som berører psykiatrisk behandling til forskjellige tider i Norge eller helt enkelt er mer opptatt av motivasjonen bak overgrep og drap uten å være psykologisk krim i egentlig forstand. At vi nå kanskje ikke bare har én, men to forfattere som skriver i den gamle puslespill-tradisjonen, er en merkverdighet, selv om det kan by på grei underholdning.
I løpet av fjoråret var jeg på et internasjonalt seminar om «regionaliseringen i skandinavisk krim» – og hvis man tror at geografisk plassering er viktig, kan det være interessant nok. Norsk krim er i all hovedsak plassert i større eller mindre byer, men det hender en sjelden gang at Kripos må ut og hjelpe lokale lensmenn, og da kan mordgåtene i og for seg plasseres hvor som helst. Jeg kan ikke se at «regionalisering» er et spesielt nyttig begrep i omtalen av norsk krim i 2017 – den geografiske spredningen er ganske så lik den vi nå har sett gjennom 25 – 30 år.
Vi har noen helt avvikende krimromaner fra 2017, en eller to som like gjerne kan kalles forbryterromaner fordi etterforskning og oppklaring ikke forekommer, og lov og rett ligger utenfor det disse bøkene handler om. Så er det til gjengjeld nok politi og nok etterforskning i omtrent halvparten av fjorårets krim: den velkjente blandingsformen som dagens politiromaner utgjør, og der leserne stadig vekk og nesten hos samtlige forfattere møter sine helter som er seriefigurer er hovedtypen i norsk krim i dag. Det er selvfølgelig mange mord, mange ofre, mange skjulte motiver og mange mulige og feilaktige mistenkte i våre kriminalromaner. Thrillere, gjerne med internasjonalt tilsnitt, har vi hvert år, så også i 2017. Kanskje ser vi nå litt mindre vold og groteske detaljer enn vi av og til har sett, mens hevnere som fort blir massemordere er noe vi neppe blir kvitt – nå som forfatterne vet at virkeligheten kan være mye verre enn det de finner på. Men krimgåtene vi leser om er ikke virkelighet, men litteratur, til og med en sjangerlitteratur bestemt av tradisjon og vane og med innskrevne leserforventninger som noen mener er trange og ødeleggende formler, men som kanskje er uunnværlige når det kommer til stykket. I dagens krim er det få eller ingen som kan tenke seg at et lite mord, litt finurlig mystifikasjon og intensiv og intelligent etterforskning kan være mer enn nok for å skape grensesprengende krim. Stein Riverton hevdet at det «kan være likegyldig om forbrytelsen er stor eller liten. Helst så liten som mulig». «Ti selve forbrytelsen har ikke megen interesse i en virkelig kriminalroman, men spenningen omkring gåtens løsning.» Det var andre tider, det, men vi er uansett ved et kjernepunkt i all krim, selv om det ikke alltid ser slik ut i bøkene fra 2017.
La meg bare føye til at oversikten fra Svenska Deckarakademien over krimlitteraturen i vårt naboland i 2017 inneholder 254 nye svenske bøker og 132 i oversettelse til svensk. Vi kan håpe på flere og bedre norske krimbøker, men svenske tilstander vil vi ikke ha