Her følger oversikten til litteraturprofessor Hans H. Skei – som leder Rivertonklubbens jury – over det kriminallitterære året 2018:
Av Hans H. Skei
I oversikten for 2016 stilte jeg spørsmålet om gullalderen for norsk krim – en periode på omkring ti år før og etter årtusenskiftet – var over. Året etter måtte jeg gjøre meg noen tanker om vi virkelig opplevde en nedgangstid, blant annet fordi antallet utgivelser hadde falt kraftig – fra 52 i 2014 til 37 og 33 i 2016 og 2017. Men jeg ga også uttrykk for at det var store sjanser for at dette var litt tilfeldige utslag, og at det var grunn til å forvente rundt 50 bøker i året fremover. Krimåret 2018 bekreftet mine antakelser om at nedgangen var midlertidig; i fjor kom det 48 nye krimbøker til juryen – ganske mange av dem riktig gode bøker både språklig og strukturelt, med kompliserte intriger, brukbar mystifikasjon, og stort sett med etterforskning og oppklaring som grunnstruktur.
2018 var med andre ord et godt år for norsk kriminallitteratur! Det er etter hvert også mulig å antyde noen nye utviklingstrekk når det gjelder hva slags forbrytelser som dominerer, selv om endringene er små om vi ser alle bøkene samlet. La meg bare antyde at seriemorderne er færre, og at det er mer sjeldent at en galning eller et monster – det er mange der ute – står bak ugjerningene. Det er nok også slik at grov vold, groteske detaljer og utspekulerte tortur- eller drapsmåter ikke forekommer like hyppig som for noen år siden. Det er likevel rikelig igjen, om så bare i enkeltscener i enkelte bøker og heldigvis integrert så pass godt at det synes nødvendig å ta hardt i. Selv om det alltid har vært slik at vold, brutalitet og drap ofte foregår i nære relasjoner, slik som i virkeligheten, ser vi noen flere bøker og en svak tendens mot det som internasjonalt kalles «domestic crime». Av dette følger at mange kriminalromaner, på ulikt vis, er opptatt av drivkreftene i menneskesinnet som leder til overgrep og drap, og at den psykologiske thrilleren ser ut til å få en sterkere posisjon etter hvert. Men i det som før ble kalt «det klientskapende samfunn» burde vi kanskje snakke om sosialpsykologiske beveggrunner. Utenforskap og ensomhet som grenser mot eller utvikler seg til galskap, er ofte å finne i dagens norske krim. Det er selvfølgelig ingenting nytt i det at mord og kjærlighet går godt sammen, men det er krevende å få det til å bli god krim. Vi ser altfor ofte ellers at krimforfattere lar penger og posisjon gå hånd i hånd med utbytting, utnytting og overgrep. Det er mange stereotypier som går igjen der makt og rikdom nesten automatisk kobles med misbruk og overgrep, og i slike bøker kommer klisjeene ofte tett og personer fremstilles i det som en litteraturteoretiker har kalt «fordomskategorier».
Kriminallitteraturen skal og må holde seg innenfor de grenser som sjangeren gjennom tradisjonen har satt. Går den ut over disse grensene, risikerer den å bli litteratur. Ingen bøker løper den risikoen i 2018 selv om noen av dem utvilsomt har litterære kvaliteter og hever seg over det meste gjennom selve språkarbeidet. Blant norske krimforfattere og forlagsredaktører synes sjangerforståelsen så pass klar at juryen nesten aldri får tilsendt bøker som faller utenfor det normale – f.eks. vanlige romaner som gjør bruk av et mordmysterium eller en kriminalintrige og som likevel er langt unna å være kriminalromaner. Innenfor de faste mønstre, tradisjonelle fortellemåter og vanlig etterforskning er det godt rom for store variasjoner, og sjangeren kan tøyes helt dit hvor vi i angst og anelse blir berørt og bestyrtet. Når det er sagt – det er fremdeles flere bøker som fremkaller frykt og kvalme enn det som får oss til å gråte over menneskehjertet i uviss kamp med seg selv og andre.
Jeg oppfatter altså 2018 som et år godt over gjennomsnittet for norsk krim. Juryen kunne gjerne ha nominert dobbelt så mange på sin short list, men det er selvfølgelig også sånn at i andre ende av skalaen finnes heller mange svake bøker – bøker som svikter både i språk og stil, i spenningsoppbygging, i motivasjonen bak ugjerningene så vel som i etterforskning og avsløring.
Det kom altså 48 bøker, hvorav 6 var skrevet av debutanter, 11 av kvinner, men i tillegg hadde et par-tre bøker kvinnelige medforfattere. Så mange som 12 tidligere vinnere av Rivertonprisen var ute med ny bok – det er høyeste tallet på de ti årene jeg har oversikt over, og det fortjener noen refleksjoner. Det er både rimelig og naturlig at forfattere som belønnes for årets beste krimbok, kommer med flere bøker. De må antas å ha et nivå, et grep om sjangeren og en profesjonell holdning som gjør at de igjen og igjen tilbyr oss innblikk i mørkets gjerninger. Rivertonprisvinnere fra så langt tilbake som 1973 og 1975 er ute med bøker i 2018, og det samme er vinnerne fra 1996, 97, 98, 99 og 2000, og da nevner jeg ikke nyere forfatterskap her. Svært mange av våre prisvinnere har vært uhyre produktive – mange med et tjuetalls bøker på samvittigheten.
Ser vi på alle bøkene fra 2018 må halvparten kunne beskrives som politiromaner, og enda flere har hovedvekten på etterforskning, også om vi følger en forbryter og som lesere ligger foran politiet. Både politiromanene og de fem-seks bøkene vi har med privatetterforskere har godt etablerte seriefigurer som i år, som i alle år, får selskap av noen nye, for det er blitt ganske vanlig å debutere med et løfte om at helten skal komme tilbake i senere bøker. Seriefigurene behøver ikke være polititjenestemenn eller privatetterforskere – de kan en sjelden gang være sivilister som ufrivillig blir innblandet i en sak, noe som blant annet skjer med journalister.
Thrillere, også plassert i et internasjonalt miljø, forekommer, men bare unntaksvis. I en eller to bøker dominerer forbryterne, uten at politiet får større plass. Det er likeledes plass til et par krimgåter som løses på Agatha Christie-måten, og det fungerer vel noenlunde om slike fortellinger er lagt langt tilbake i tid. Hvis vi ikke krever at historiske romaner virkelig skal være plassert i eldre tid, kan vi nok bruke benevnelsen på 4-5 av bøkene i 2018 – de fleste ganske vellykkede både i tidskoloritt og politiarbeid i gamle dager.
Det skjedde ting i forlagsbransjen i 2018 som kan føre til større endringer over tid, men som ikke har vært spesielt viktig om vi ser på hvilke forlag som ga ut krimlitteraturen vår dette året. Som vanlig står fire forlag bak flertallet av utgivelser: Gyldendal og Cappelen Damm med 8 hver; Aschehoug og Vigmostad & Bjørke med 7 hver – i sum er det nesten 2/3 av alle utgivelser. Tre forlag gir ut fire krimbøker hver: Capitana, Juritzen og LIV, mens Kagge har tre bøker og tre andre forlag en bok hver. Stabilt i forhold til tidligere år, så får vi se om det fortsetter slik.
Jeg kunne ha systematisert bøkene fra 2018 ut fra regionale hensyn, eller ut fra drapsmetoder, eller lagt vekt på gjerningspersoner og/eller offer. Jeg kunne sortert ut fra musikksmaken hos våre krimhelter Jeg kunne ha ramset opp 30-40 navngitte seriefigurer, og mange ville ha nikket gjenkjennende, som til gamle venner. Men 48 bøker, 1,5 hyllemeter om de står trangt, 18 000 siders krim og spenning – kan ikke beskrives eller forklares i et kort foredrag. Derfor er det best å slutte mens jeg ennå er på overflaten. På dypet finnes det nemlig skumle farligheter, og de får den enkelte leser la seg fascinere av.